Korona-indusert digital transformasjon

Korona-viruset har snudd verden på hodet, og hverdagen er brått blitt endret. Med nye omgangsformer, nye adferdsmønstre, nye fritidsaktiviteter og ny døgnrytme. Ikke minst er veldig mange av oss blitt adskillig mer digitale. Vi må rett og slett erstatte tidligere sosiale møteplasser i den fysiske verden med ulike digitale kanaler. Og det finnes heldigvis et utall av nyttige og brukervennlige verktøy som kan hjelpe oss med dette. Ikke bare i jobbsammenheng, men også privat, i skole, studier og både organiserte og spontane fritidsaktiviteter. Min samboer som synger i kor, gjennomfører korøvelser over Zoom. Hver dag ved lunsjtider har jeg muligheten for å treffe mine kollegaer til den sedvanlige quiz-runden. Vennegjenger arrangerer fester og drikker seg fulle, på nettet. Kanskje ikke noe nytt for alle – min sønns gamer-venner har gjort dette lenge. Det nye er at nesten alle plutselig har blitt fortrolige med slike nettaktiviteter.

netmeeting

Jonas Gahr Støre skriver i dagens DN at krisetid er omstillingstid. Når økonomien står i fare for å falle sammen, trengs det motkonjunkturtiltak. De må handle om å akselerere endringer som vi vet er bra for norsk økonomi på sikt. Temaer som digitalisering og utvikling av klimateknologi vil være sentrale tiltak, sier Gahr Støre.

Norge er allerede et av verdens mest digitale land, og det skal vi jo alle være glade for i disse dager. Samtidig går digitaliseringen av arbeidslivet tregere enn mange så for seg. Potensialet for effektivisering og nye arbeidsmåter er stort, særlig i offentlig sektor. Viktige samfunnsutfordringer og sviktende oljeinntekter har lenge vært et imperativ for omstilling i offentlig sektor, med overgang til mer datadrevne prosesser, mer digitale arbeidsformer og bedre samhandling og samordning mellom virksomheter og forvaltningsnivåer.

Det er det grunn til å hevde at krisen dytter dette arbeidet med digitalisering og digital transformasjon av offentlig sektor fremover med sjumilssteg. Det samme gjelder store deler av privat sektor. Det er nesten så Gahr Støres motkonjunkturpolitikk ikke trengs, her går ting i stor grad av seg selv. Kanskje man burde bygget ut bredbåndskapasiteten, serverparkene og den bedriftsinterne infrastrukturen, og kanskje en del verktøy burde vært mer stabile og skalerbare, men for øvrig er omstillingsviljen og teknologientusiasmen blant arbeidstakere og folk flest på topp. Digital kompetanse utvikles raskt når man først trenger den. Nesten over natten er de mest ihuga teknologiskeptikerne blitt veldig opptatt av smarte digitale verktøy. Telenor melder at nett-trafikken eksploderer. Formiddagen er nå den tiden av døgnet med størst trafikk på nettet; det er da de fleste Teams- og Skype-møtene i virksomhetene foregår.

Det handler naturligvis ikke bare om at folk jobber hjemmefra, men om at det alle meste nå foregår digitalt og uten fysisk kontakt – også for dem som fortsatt møter på arbeidsplassen sin. Og det er effektivt. Mange jeg snakker med beskriver en hverdag som er adskillig mer produktiv enn før krisen; med nettmøter i ett, dagen lang – og med en digital deling og tilgjengelighet til kollegaer og forretningspartnere som overgår alt vi tidligere har opplevd. Digitalt er plutselig blitt default, og digitalt er ekvivalent med tilgjengelighet og effektivitet. Og de som ikke behersket de digitale møte- og samhandlingsteknologiene fra før, lærer seg dem nå – av nød. For oss som profesjonelt har holdt på med digitalisering av Norge en stund allerede, er det nesten bittert å se at et ørlite virus i løpet av noen uker får til det som vi ikke har fått til selv med iherdig innsats over flere tiår. Men oppe i all elendigheten er dette også ganske fint.

Det blir spennende å se er om virkningene av korona-krisen vedvarer, eller om arbeidslivet raskt faller tilbake til «normalen» igjen etter at alt er over. Jeg velger å tro at politikere, ledere og beslutningstakere, partene i arbeidslivet, og folk flest i løpet av krisen faktisk får opp øynene for de muligheter teknologi representerer. Og at vi på permanent basis endrer vårt syn på teknologi og mulighetsrommet for å organisere arbeidslivets og samfunnets prosesser på nye måter.

/Gjermund

Publisert i IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Digitaliseringsåret 2019 – ett år nærmere gevinstrealisering på ordentlig?

Som konsulent og rådgiver til offentlig sektor er jeg mer enn alminnelig opptatt av digitalisering. Visjonen er en effektiv og brukerorientert offentlig sektor – med digitale tjenester og digitale arbeidsprosesser. Og med god dataflyt på tvers og en offensiv utnyttelse av data som ressurs og kunnskapskilde. Digitaliseringen skal utvikle norsk forvaltning til den beste i verden. Intet mindre. Det er slik gode rådgivere til offentlig sektor bør tenke.

Ved inngangen til et nytt år bør konsulenter imidlertid også reflektere over hva man bidrar til. Jeg kan for min del ikke unngå å tenke tilbake på de mange og spenstige digitaliseringsinitiativer jeg har vært en del av gjennom årene. Og alle pengene som er brukt. Refleksjonen består i følgende: står gevinstene i samsvar med investeringene? Er det grunnlag for å holde fast ved narrativene om digitaliseringens underverker? Jeg må innrømme at selv hos meg kommer tvilen av og til krypende. Særlig når jeg leser Riksrevisjonens rapporter om alt som er galt. Og når jeg ser underlig avgrensede kravspesifikasjoner eller løsningskonsepter, eller ser hvilke holdninger og hvilken klønete praksis som fortsatt ofte florerer i forvaltningen.

 

digitalisering_ikt_pc_shutterstock_447406066

Foto: Shutterstock

Uansett hvor entusiastisk en måtte være til digitaliseringen, er det nemlig vanskelig å lukke øynene for følgende:

  1. Siden år 2000 har det blitt marginalt færre ansatte i staten. De reduksjoner som kan bokføres er først og fremst knyttet til strukturreformer og at statlige oppgaver er overført til private selskapsformer. De siste årene har tilmed antall statsansatte økt, ifølge Difis statistikker. Også kommunesektoren vokser. Så mye for effektiviteten. Selv om det sikkert finnes mange forklaringer om bedre kvalitet, mange nye oppgaver, større målkompleksitet, økende mengde velferdsgoder etc.
  2. Så kan vi lese av de siste års innbyggerundersøkelser at det også står så som så til med brukertilfredsheten. Det er riktignok et stort strekk i laget – mellom ulike sektorer og virksomheter. Fra 2015 til 2017 er det sågar en nedgang i brukertilfredshet på mange områder. I en annen rapport jeg leste nylig, fremgår at de færreste offentlige virksomheter faktisk involverer brukerne i utformingen av nye tjenester; brukerinvolveringen består som regel i enkle pliktløp som det å gjennomføre tradisjonelle brukerundersøkelser. Altså, så mye for brukerorienteringen.
  3. I rapport etter rapport fra Riksrevisjonen kan man lese at informasjonsflyten er mangelfull mellom virksomheter og forvaltningsnivåer. I oppdrag etter oppdrag for offentlige kunder oppdager jeg det samme. De samme data registreres mange ganger. Det printes ut fra ett register, sendes en utskrift i posten eller som pdf-fil i en epost, og tastes inn som strukturerte data igjen i neste register. Tenk at det i 2018 fortsatt går fysiske brev (med datautskrifter) mellom offentlige virksomheter i Norge!  Det er så man må rive seg i håret. Så mye altså for dataflyten. Det finnes sikkert mange mer eller mindre gode grunner til at det er vanskelig å la data deles på tvers. Men det er ikke godt nok – lenger.

Hvorfor går det så uendelig sakte å realisere digitaliseringens tiltenkte gevinster? En grunn er naturligvis at det tar tid og koster penger og folk å bygge de digitale infrastrukturene, og at en ikke kan ha bare kortsiktige gevinstperspektiver. Jeg har selv mange ganger gjort meg til talsmann for at det må bygges mye infrastruktur og tungvekts IT som kortsiktig ikke vil gi noe gevinst, men som er nødvendig fundament for alt det nye som skal komme.

Samtidig – dette er etter hvert ikke godt nok. Forklaringen fungerer bare i en periode. Det skal ikke ta flere årtier å se effekter – da er det noe som er galt. Må det mon tro til langt mer radikale grep når det gjelder både lovverk, struktur og ledelse i forvaltningen – og som sikrer at digitaliseringen ikke bare forblir en forvaltningspolitisk mote og modernitets-ferniss, men faktisk endrer på ting. Digitaliseringen må på et eller annet tidspunkt gi behov for færre mennesker (til de aktuelle oppgavene), tjenestene må faktisk bli sentrert om brukerbehov og møte brukerne der de er – og ikke minst tjenesteproduksjonen og ytelsene må bli mye mer datadrevet og kunnskapsbasert. Vi kan ikke fortsette som før og bygge organisasjoner som ikke noe var forandret. Vi kan ikke fortsette å bygge offentlige tjenester innenfra og ut, i hver vår silo, og med utgangspunkt i funksjonelle behov i organisasjonen selv. Vi kan ikke fortsette å la være å bruke alle dataene som samles inn.

La 2019 bli et år hvor vi begynner å ta digitaliseringen på alvor og gevinstrealiserer på ordentlig. Kanskje Finansdepartementet bør vurdere å legge inn et høyere gir i ABE-reformen? Det å varsle en økning av kravet fra 0,8 % til la oss si 3-4 % årlig effektivisering (budsjettkutt) fra 2020 ville nok fått fart på gevinstrealiseringen.

Godt nytt digitaliseringsår 2019!

Publisert i Gevinstrealisering, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | Legg igjen en kommentar

Tre tiår med digitalisering av offentlig sektor

I disse dager er det 30 år siden jeg for alvor kastet meg inn i det som skulle bli mitt profesjonelle livsprosjekt. Egentlig skulle jeg bli ferskvannsbiolog men jeg er blant de heldige som kom ut i arbeidslivet midt på 80-tallet, rett før PCene og Microsofts tidligste kontorstøtteprodukter så dagens lys her i Norge. Veldig raskt ble valgene noen andre enn de jeg var forespeilet under studiene på Landbrukshøgskolen. Den digitale teknologiens inntog i ordinært arbeidsliv ga helt nye og spennende muligheter.

Etter et ekstra år med informatikk på Blindern satt jeg der høsten 1988 med min naturforvalterutdanning, min miljøbevissthet og mine programmeringsferdigheter (ja, dere unge – det å kunne kode var viktig allerede den gang), lengtet etter mening og klødde etter å forandre verden til et bedre og mer digitalt sted. Samtidig var det noen fremsynte miljøbyråkrater i Direktoratet for naturforvaltning (nå en del av Miljødirektoratet) som forsto at miljøvernarbeidet ville ha godt av å utnytte miljødata bedre. Problemet var bare at det på den tiden var veldig få – om noen – som kunne noe om den nye teknologien. Man hadde hørt om at unge Lanestedt forsøkte å nedenfra-effektivisere fylkesmannsembetet i Oslo og Akershus (hvor jeg som min første jobb vikarierte for viltforvalteren) med masse lure IT-løsninger. To års engasjement i trønder-hovedstaden for å programmere og sette sammen en simuleringsmodell for hjorteviltforvaltningen ble for meg starten på tre tiår med digitalisering av offentlig sektor. Antagelig er det ikke mange konsulenter som kan konkurrere med meg der, eller hva? 

Etter at jeg var ferdig med hjorteviltmodeller var døren åpen inn til Miljøverndepartementet, hvor man med økende kraft og før de fleste andre forsto hvordan IT ville komme til å forandre offentlig sektor. Vi ble det første departement som tok i bruk epost, vi koblet sammen alle virksomhetene i sektoren, og vi koblet oss opp mot internett – under protester fra paranoide sikkerhetsfolk og øvrige deler av regjeringskollegiet (men som miljøvernminister Torbjørn Berntsen heldigvis ignorerte). Dette var en spennende og lettere eksperimentell tid i digitaliseringshistorien, selv om vi kalte det «EDB» de første årene inn på 90-tallet. Jeg ble i departementet i nesten ti år, og sørget sammen med flere andre flinke folk jeg omga meg med (jeg tenker ofte på dere Bjørn, Ellen, Dag, Mari, Ba Lac, …) for først å digitalisere sentrale arbeidsprosesser og funksjoner i departementet, og sette tilgjengeliggjøring av miljødata på dagsorden, for deretter å pushe iherdig på den digitale moderniseringen og samhandlingen i hele sektoren. Jeg ble IT-sjef og avdelingsdirektør, og underhånden tok jeg en lederutdanning – jeg forsto i økende grad at digitaliseringen er krevende. Det å utnytte ny teknologi og data på en rasjonell måte kommer ikke av seg selv. Man må få alle med seg også. Det er nødvendig med masse organisasjonsutvikling, kulturutvikling og ikke minst ledelse.

Jeg ga meg fra departementet på topp i 1998 og etterlot meg mye som jeg hadde grunn til å være stolt av. Så fulgte fem år i Forskningsrådet hvor jeg som ansvarlig for Høykom-programmet sørget for at regjeringen brukte masse penger til bredbånd over hele landet. Uten kommunikasjonsinfrastruktur ingen datadeling og ingen digitalisering av samhandlingen i offentlig sektor, skal vite. Etter disse fem årene som infrastruktur-evangelist og julenisse for kommuner og mindre statsetater i distriktene var det på tide å tenke mer data og innhold igjen. Daværende Nærings- og handelsdepartementet oppnevnte meg i 2005 som nasjonalt kontaktpunkt for EUs innholdsprogram eContentplus, så da brukte jeg de neste tre årene mye krefter på å mobilisere innen bibliotek- og kultursektoren, kart- og miljøsektoren (som jeg jo kjente godt fra før) og andre innholdstunge sektorer. For EU-kommisjonen var mantraet at godt europeisk innhold (og fri flyt av dette) skulle redde det europeiske digitaliseringsprosjektet fra å bli dominert og diktert av amerikansk teknologi og innhold.

Etter dette ble det et par år med infrastruktur igjen; i det jeg ved tilfeldigheter ble trukket inn i et av de virkelig store infrastrukturløftene i det digitale Norge; etableringen av Nødnett. Over en 3-4 års periode brukte jeg mye tid i Direktoratet for nødkommunikasjon og bisto med argumentasjon, beregninger, notater og utredninger – om hvor viktig og riktig satsingen på en dedikert beredskapskommunikasjon for blålysetatene var. Etter dette ble den neste store hjertesaken å lose igjennom eresept-reformen. Som Helse- og omsorgsdepartementets kvalitetssikrer fikk jeg nærkontakt med den kompleksitet som store digitaliseringssatsinger i samfunnet kan innebære. E-resept ble den første nasjonale e-helseløsningen, og en utvilsom suksess. Men det var jamenn ikke bare rett fram i programperioden!  

Etter e-resept ble det et par år med mye bistand til utdanningssektoren; med Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet, Senter for IKT i utdanningen, NDLA og aktører i UH-sektoren. En sektor med mye kunnskap og muligheter, men hvor struktur og beslutningsveier gjør det krevende å få til noe nasjonalt. Det gjenstår mye viktig arbeid i denne sektoren.

Innimellom alt har jeg hjulpet Difi med mange ting; jeg har bistått KS i flere omganger; jeg har utredet et utall saker for FAD, MOD og etter hvert KMD – og flere andre departementer; jeg har evaluert, rådgitt eller ment noe om digitaliseringsbestrebelsene eller dataforvaltningen i statlige virksomheter som Husbanken, Kartverket, NGU, Miljødirektoratet, Bufdir – og naturligvis et utall kommuner. For tiden bruker jeg mye av min tid på Direktoratet for e-helse, med den planlagte Helseanalyseplattformen, ved siden av at jeg forsøker å sparke i gang en større konsulentsatsing på digital forvaltningsutvikling i Agenda Kaupang, hvor jeg jobber. E-helse er kanskje noe av det mest meningsfulle jeg har vært trukket inn i; vår helsesektor har et stort behov for brukerorientering, nye tankesett, mer bruk av teknologi og langt bedre utnyttelse av de enorme mengder av data som genereres i utøvelsen av helsetjenestene.

I nesten alle oppdrag har jeg følt meg etterspurt, og det har virket meningsfullt og viktig det jeg og mine kollegaer har gjort for oppdragsgiver. Kan arbeidslivet egentlig bli noe bedre enn dette? Det har skjedd mye med offentlig sektor på disse tiårene. Og jeg er blitt utrolig glad i det offentlige, selv om også frustrasjonene har vært der. Særlig tøft har det vært å håndtere den mangelen på sammenheng, konsistens og planmessigheten som oppstår i en politisk kontekst. Men det har man bare måttet lære å leve med. Tøft har det også vært å håndtere de som har et anstrengt forhold til teknologi, og som av ulike grunner ser motsetninger mellom verdigrunnlaget i offentlig sektor og det å være teknologioptimist og -entusiast. De som fortsatt ikke ser at digitaliseringen ikke bare handler om effektivitet, men også om miljø, demokratisering og samhandling mellom mennesker. De som derfor eller av andre grunner håper maset om digitaliseringen snart skal gå over. Det verste er jo når slike folk havner i maktposisjoner. Det er heldigvis unntaket nå for tiden. 

Min visjon er at jeg skal bidra til verdens beste og mest digitale offentlig sektor. Jeg har aldri angret på den retning mitt profesjonelle liv tok. Hadde jeg fått valget hadde jeg gått samme vei en gang til. Det har vært et stort privilegium å få være med på digitaliseringsreisen fra start. Og reisen er jo heller ikke ved veis ende – det blir den aldri. Det vet både jeg og mine nåværende kollegaer i Agenda Kaupang. Jeg kommer til å engasjere meg i nye ting også de neste tiårene. Det er uendelig mye mer å gjøre. Uendelig.

Ha en god helg.

Publisert i eHelse, Innovasjon, IT-politikk, Stort & smått, Uncategorized | Merket med | Legg igjen en kommentar

Enklere tilgang til persondata for helseforskningsformål

miniversjon_figurI en fersk rapport for Norges forskningsråd har vi i Agenda Kaupang kartlagt status for norske forskeres tilgang til personidentifiserbare data fra helseregistrene og andre registre, for helseforskning. Vi har blant annet intervjuet forskere om hvor krevende det er i dagens «forskningssystem» å få tilgang til å forske på persondata.

Dagens system har mange snublesteiner. En effektiv utnyttelse av de betydelige dataressursene vanskeliggjøres av fragmenteringen av databehandleransvaret, et komplisert lov- og regelverk og byråkratiske og foreldede rutiner. Det er komplisert og tar unødig lang tid for forskere å få tilgang til data til forskningsprosjektene. Det er eksempler på at det tar 3-4 år å få utlevert data. Sannsynligvis bidrar alt dette til at vi i Norge ikke utnytter potensialet som ligger i våre data. Vi kan her lære av våre naboland når det gjelder organisering og tilrettelegging for en mer effektiv tilgang til persondata for forskningsformål.

Våre viktigste anbefalinger er:

  • Det bør etableres en felles tilgangstjeneste for forskning og annen sekundæranvendelse, som gir en enklere tilgang til data fra sentrale helseregistre, nasjonale medisinske kvalitetsregistre og de store befolkningsbaserte helseundersøkelsene – herunder også til data som er koblet på tvers av datakildene. Tjenesten bør være en avgrenset organisatorisk enhet i forvaltningen, som gjennom et tett samarbeid med underliggende registervirksomheter tar seg av all nødvendig bistand til forskerne. Den må være tilstrekkelig dimensjonert til at gjennomsnittlig tid fra forskerens henvendelse til tilgang er gitt reduseres kraftig sammenlignet med i dag.
  • Mulighetene for å innlemme de funksjoner som i dag ivaretas av de forskningsetiske komiteene i den nye tilgangstjenesten, bør vurderes. Dette vil i så fall fordre endringer blant annet i forskriftene under helseregisterloven.
  • Det bør utredes et nasjonalt sertifiseringssystem hvor forskningsinstitusjoner og konsulentmiljøer kan få en rammegodkjenning for tilgang til offentlige registre med personopplysninger.
  • Tilgangen til demografiske og sosioøkonomiske persondata blant annet for forskningsformål må bedres, gjennom lovendringer og/eller egnede praktiske arrangementer.
  • En sentral del av en ny tilgangstjeneste er en effektiv og moderne forskerservice i form av helhetlige og dedikerte veilednings- og støttetjenester, for eksempel variabeloversikter, dokumentasjon av kvalitet, analyseplattform, lagringsfasiliteter og kurs.
  • Forskningsrådet må videreføre sin rolle som pådriver og derved bidra til å holde trykk på at norsk helseforskning skal bli mer effektiv, blant annet gjennom digitaliseringstiltak i helsesektoren.
  • Myndighetene må samordne sine overordnete digitaliseringsstrategier, og i større grad se digitalisering, lov- og regelverksutvikling, finansieringsbehov og organisering under ett – også på tvers av etablerte sektorgrenser.

Den fullstendige rapporten kan leses på Forskningsrådets nettsider, ved å følge lenken i dette oppslaget fra Forskningsrådets direktør Arvid Hallén:

http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&cid=1254022906310&lang=no&pagename=ForskningsradetNorsk%2FHovedsidemal

Publisert i eHelse, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Bruk av stordata i offentlig forvaltning – ny rapport

bigdata2Sammen med Vivento leverte vi før jul en rapport til Kommunal- og moderniseringsdepartementet hvor vi redegjør for utbredelsen av stordata i norsk offentlig forvaltning, etter at vi fikk i oppdrag å kartlegge dette. I rapporten ser vi også nærmere på flere eksempler fra andre land hvor stordata er tatt i bruk i forvaltningen, og hvilke erfaringer man har hatt med dette. Vi går vi også inn på hva som er nyttepotensialet for stordata, og hva som er hindre og forutsetninger for å utløse disse nytteeffektene.

Det å ta i bruk stordata på bred basis i forvaltningen handler om gevinstrealisering av desennier med digitalisering – intet mindre. Men det vil være mange utfordringer. Dette er en rapport som må leses av alle i offentlig sektor som er interessert i neste generasjon IT-bruk: www.regjeringen.no/contentassets/7a30f56668634d8c96ad660f92ffd508/stordata.pdf

Publisert i Gevinstrealisering, Innovasjon, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige, Ute i verden | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Veileder for skoleeiere

Skolene trenger bredbånd med god kapasitet for å realisere en skole for digital kompetanse – både for elever og ansatte. Kvaliteten på bredbåndstilknytningen varierer imidlertid stort mellom skolene, og  skoleeier trenger noen råd i så måte. Denne veilederen utarbeidet vi for Senter for IKT i utdanningen i 2015:

http://www.iktsenteret.no/ressurser/bredband-til-skoler-en-handbok-grunnskoleeiere

image

Publisert i Innovasjon, IT-politikk, Publikasjoner | Merket med | Legg igjen en kommentar

IKT-basert innovasjon – mer aktuelt enn noengang

Nå er boken vår enda rimeligere enn før. Trykk og kjøp!

https://www.haugenbok.no/IKT-basert-innovasjon-i-offentlig-sektor/I9788251924313

Publisert i Innovasjon, Publikasjoner | Legg igjen en kommentar

IKT-samordning i kommunesektoren

abstract three dimensional representation of cyberspace and the internet

KS’ Hovedstyre valgte 18. september å følge de råd administrasjonen hadde kommet med, basert på den rapport jeg og mine kollegaer skrev i våres (se annet oppslag). Med dette fortsetter og videreutvikles satsingen på IKT-samordning i kommunesektoren. Det betyr at KommIT-programmet nedlegges, og at satsingen legges inn og forsterkes i KS’ linjeaktivitet. Utviklingsoppgavene organiseres tettere med det interessepolitiske arbeidet. Dette er i samsvar med vår analyse av hva som etter vårt – og de fleste av våre intervjuobjekters – syn var den beste organisatoriske løsningen, og i samsvar med behovet for enda større fokus på kommunesektorens digitaliseringsutfordringer i KS’ posisjoner og møte med statsforvaltningen.

I løpet av høsten vil det også etableres et eget råd for digitalisering (ikke til å forveksle med det digitaliseringsrådet Regjeringen har valgt å etablere for å vurdere statlige IT-prosjekter under 750 mill. kr), med representanter fra kommuner og fylkeskommuner – og som skal støtte KS i arbeidet og bidra til forankring av prioriteringer og valg på utviklingssiden. Også dette i tråd med våre anbefalinger.

Se også KS nettsider om saken

Publisert i IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Velferdsteknologi i Japan

SONY DSC

På Forskningsrådets konferanse En verden i endring, holdt jeg et innlegg om innovasjon og velferdsteknologi i Japan og Norge – basert på erfaringer fra en liten, forskningsbasert studie i 2013-2014, finansiert delvis av Helse- og omsorgsdepartementet og utført sammen med professor Bendik Bygstad ved Universitetet i Oslo.

Her er et opptak av innlegget:

http://livestream.com/accounts/3722443/events/3751279/videos/75328008/player?width=640&height=360&autoPlay=false&mute=false

Publisert i Innovasjon, Spennende prosjekter, Ute i verden | Legg igjen en kommentar

Utredning om stordata

bigdata_commonsSammen med Vivento og Advokatfirmaet Føyen Torkildsen skal vi i Agenda Kaupang utrede stordata i Norge, på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Vi er riktignok inne i anbudsprosessens klageperiode noen dager til, men vi regner med at vi til uken inngår kontrakt med departementet. Oppdraget skal være avsluttet med en rapport i november i år.

Stordata – eller Big Data som det mer vanlig kalles – er teknologier som har potensial både for ny verdiskapning og for mer effektive beslutningsprosesser i både offentlig og privat sektor. Stordata gjør det mulig å analysere store mengder data på tvers av helt ulike kilder, i sann tid. Det offentlige sitter på store mengder data som kan utnyttes i en slik sammenheng, for eksempel i kriminalitetsbekjempelse, trafikkstyring, medisin og målretting av tilbud til publikum. Stordata reiser også flere nye utfordringer, bl.a. knyttet til analysekvalitet, etikk, personvern og ikke minst spørsmålet om hvem som eier dataene.

Departementet ønsker at vi beskriver noen gode case fra Norge, i tillegg til at vi generelt beskriver status på området – og de hindringer man har støtt på. Vi skal også se litt på hvilke andre land som har kommet langt på området. Spørsmålet som skal søkes besvart er dels hvordan myndighetene generelt kan tilrettelegge for en bedre utnyttelse av stordata i samfunnet, dels hvordan det offentlige selv kan ta i bruk stordata for å effektivisere sin tjenesteproduksjon og bidra til verdiskapning i privat sektor.

I arbeidet trenger vi gode historiene om bruk av stordata i offentlig sektor her til lands, eller privates bruk av stordata hvor også offentlige data inngår. Vi vet om noen, men det finnes sikkert en del flere. Kjenner du til noen case så gi meg et hint, enten som kommentar på denne bloggen, eller som melding til meg på LinkedIn.

Ha en god sommer!

Publisert i Innovasjon, IT-politikk, Spennende prosjekter | 3 kommentarer