Digitaliseringsåret 2019 – ett år nærmere gevinstrealisering på ordentlig?

Som konsulent og rådgiver til offentlig sektor er jeg mer enn alminnelig opptatt av digitalisering. Visjonen er en effektiv og brukerorientert offentlig sektor – med digitale tjenester og digitale arbeidsprosesser. Og med god dataflyt på tvers og en offensiv utnyttelse av data som ressurs og kunnskapskilde. Digitaliseringen skal utvikle norsk forvaltning til den beste i verden. Intet mindre. Det er slik gode rådgivere til offentlig sektor bør tenke.

Ved inngangen til et nytt år bør konsulenter imidlertid også reflektere over hva man bidrar til. Jeg kan for min del ikke unngå å tenke tilbake på de mange og spenstige digitaliseringsinitiativer jeg har vært en del av gjennom årene. Og alle pengene som er brukt. Refleksjonen består i følgende: står gevinstene i samsvar med investeringene? Er det grunnlag for å holde fast ved narrativene om digitaliseringens underverker? Jeg må innrømme at selv hos meg kommer tvilen av og til krypende. Særlig når jeg leser Riksrevisjonens rapporter om alt som er galt. Og når jeg ser underlig avgrensede kravspesifikasjoner eller løsningskonsepter, eller ser hvilke holdninger og hvilken klønete praksis som fortsatt ofte florerer i forvaltningen.

 

digitalisering_ikt_pc_shutterstock_447406066

Foto: Shutterstock

Uansett hvor entusiastisk en måtte være til digitaliseringen, er det nemlig vanskelig å lukke øynene for følgende:

  1. Siden år 2000 har det blitt marginalt færre ansatte i staten. De reduksjoner som kan bokføres er først og fremst knyttet til strukturreformer og at statlige oppgaver er overført til private selskapsformer. De siste årene har tilmed antall statsansatte økt, ifølge Difis statistikker. Også kommunesektoren vokser. Så mye for effektiviteten. Selv om det sikkert finnes mange forklaringer om bedre kvalitet, mange nye oppgaver, større målkompleksitet, økende mengde velferdsgoder etc.
  2. Så kan vi lese av de siste års innbyggerundersøkelser at det også står så som så til med brukertilfredsheten. Det er riktignok et stort strekk i laget – mellom ulike sektorer og virksomheter. Fra 2015 til 2017 er det sågar en nedgang i brukertilfredshet på mange områder. I en annen rapport jeg leste nylig, fremgår at de færreste offentlige virksomheter faktisk involverer brukerne i utformingen av nye tjenester; brukerinvolveringen består som regel i enkle pliktløp som det å gjennomføre tradisjonelle brukerundersøkelser. Altså, så mye for brukerorienteringen.
  3. I rapport etter rapport fra Riksrevisjonen kan man lese at informasjonsflyten er mangelfull mellom virksomheter og forvaltningsnivåer. I oppdrag etter oppdrag for offentlige kunder oppdager jeg det samme. De samme data registreres mange ganger. Det printes ut fra ett register, sendes en utskrift i posten eller som pdf-fil i en epost, og tastes inn som strukturerte data igjen i neste register. Tenk at det i 2018 fortsatt går fysiske brev (med datautskrifter) mellom offentlige virksomheter i Norge!  Det er så man må rive seg i håret. Så mye altså for dataflyten. Det finnes sikkert mange mer eller mindre gode grunner til at det er vanskelig å la data deles på tvers. Men det er ikke godt nok – lenger.

Hvorfor går det så uendelig sakte å realisere digitaliseringens tiltenkte gevinster? En grunn er naturligvis at det tar tid og koster penger og folk å bygge de digitale infrastrukturene, og at en ikke kan ha bare kortsiktige gevinstperspektiver. Jeg har selv mange ganger gjort meg til talsmann for at det må bygges mye infrastruktur og tungvekts IT som kortsiktig ikke vil gi noe gevinst, men som er nødvendig fundament for alt det nye som skal komme.

Samtidig – dette er etter hvert ikke godt nok. Forklaringen fungerer bare i en periode. Det skal ikke ta flere årtier å se effekter – da er det noe som er galt. Må det mon tro til langt mer radikale grep når det gjelder både lovverk, struktur og ledelse i forvaltningen – og som sikrer at digitaliseringen ikke bare forblir en forvaltningspolitisk mote og modernitets-ferniss, men faktisk endrer på ting. Digitaliseringen må på et eller annet tidspunkt gi behov for færre mennesker (til de aktuelle oppgavene), tjenestene må faktisk bli sentrert om brukerbehov og møte brukerne der de er – og ikke minst tjenesteproduksjonen og ytelsene må bli mye mer datadrevet og kunnskapsbasert. Vi kan ikke fortsette som før og bygge organisasjoner som ikke noe var forandret. Vi kan ikke fortsette å bygge offentlige tjenester innenfra og ut, i hver vår silo, og med utgangspunkt i funksjonelle behov i organisasjonen selv. Vi kan ikke fortsette å la være å bruke alle dataene som samles inn.

La 2019 bli et år hvor vi begynner å ta digitaliseringen på alvor og gevinstrealiserer på ordentlig. Kanskje Finansdepartementet bør vurdere å legge inn et høyere gir i ABE-reformen? Det å varsle en økning av kravet fra 0,8 % til la oss si 3-4 % årlig effektivisering (budsjettkutt) fra 2020 ville nok fått fart på gevinstrealiseringen.

Godt nytt digitaliseringsår 2019!

Om Gjermund Lanestedt

Management- og strategikonsulent, tidligere i selskaper som Guide, Scandpower, Teleplan og A-2. Fra august 2015 rådgiver i Agenda Kaupang. Forfatter av mange artikler og kronikker om digital transformasjon, prosjektledelse og innovasjon. Og en bok om teknologibasert innovasjon i offentlig sektor.
Dette innlegget ble publisert i Gevinstrealisering, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s