Utredning om samordning av digitaliseringen i kommunesektoren

rapport_KSDet har vært en hektisk vår. Bl.a. har vi vært et konsulentteam som har vurdert KommIT-programmet og utredet hvordan arbeidet med å samordne digitaliseringen i kommunesektoren bør organiseres. Det er stor enighet om at det trengs nasjonale grep og en sterkere innsats på området i det videre. På basis av innspill fra mange informanter og i lys av utfordringenes karakter, foreslår vi etablering av en ny og større enhet i KS, med støtte fra faglig digitaliseringsråd med representanter fra kommuner og fylkeskommuner. I tillegg må arbeidet komme i et langt sterkere inngrep med de statlige reformene og digitaliseringsinitiativene.

Du kan lese mer om rapporten på KS’ nettsider. Der finner du også lenke til selve rapporten. God lesning!  Se: http://www.ks.no/tema/Innovasjon-og-forskning1/KS-IKT-forum/KommIT/Rapport-om-samordning-av-digitalisering-i-kommunal-sektor-overlevert/

Publisert i Evaluering, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | Merket med , , , | 1 kommentar

Samordning av digitalisering i offentlig sektor

puzzleI 2014 gikk vi igjennom Direktoratet for forvaltning og IKT, og før årsskiftet la vi fram vår evalueringrapport. Selv om evalueringen saumfarte hele Difis brede oppgaveområde – og synergiene mellom disse, så jeg – som del av evalueringsteamet – særlig på Difis rolle som samordner av og pådriver for digitalisering av statsforvaltningen. Det vi var særlig opptatt av i vår vurdering av Difis resultater og måloppnåelse er at vi trenger en aktør med sterkt strategisk fokus og som er i stand til å være kunnskapsutvikler, premissgiver og pådriver i den omstilling og modernisering forvaltningen står overfor. Dette var forventningene den gang Difi ble etablert, og det var forventningene hos de fleste av de vi intervjuet i prosessen. Selv om det er en viktig forutsetning for en effektiv digitalisering av offentlige tjenester, vil det at Difi, Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og andre utvikler en håndfull basiskomponenter og fellesløsninger i seg selv ikke føre til en offensiv og samordnet digitalisering av offentlig sektor. Fortsatt er det sektorer som i liten grad er digitalisert. Fortsatt har vi få garantier for at kunnskap og dyrekjøpte digitaliseringserfaringer i en sektor tilflyter de andre sektorene. En utfordring er at digitaliseringen av staten ikke i tilstrekkelig grad henger sammen med digitaliseringen av kommunesektoren. I sektorer som eksempelvis helse, utdanning og beredskap råder en ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene, og effektivitets- og kvalitetsutfordringene må derfor ses i sammenheng. Digitaliseringen i kommune og stat må på slike områder derfor også gå hånd i hånd.

I forrige uke fikk A-2 også oppdraget å utrede ulike alternativer for en permanent organisering av arbeidet med digitalisering i kommunesektoren, når KommIT-programmet nå er inne i sitt siste år. KS er oppdragsgiver, og undertegnede skal lede arbeidet. Før 15. mai skal vi  legge fram våre anbefalinger, med sikte på at KS skal legge fram en sak for KS’ hovedstyre før sommeren. Vi vil legge vekt på å finne fram til modeller som gir en gjennomføringsevne som responderer med de forventninger og behov kommuner og fylkeskommuner har, samtidig som rolle- og ansvarsdelingen er ryddig og effektiv. En permanent organisasjon må være i stand til å gi god samordning, utløse stordriftsfordeler og sikre en fortsatt effektiv digitalisering av kommunesektoren. Det er mange utfordringer og hensyn som må ivaretas i en slik utredning, men et viktig premiss i vurderingene må være at kommunesektorens digitalisering henger godt sammen med statsforvaltningens – både på strategisk og operativt nivå. Strategisk på den måte at kommunene i tilstrekkelig grad involveres i og er med på planleggingen og løsningsutformingen på områder hvor både staten og kommunesektoren er berørt. Operativt på den måte at statens og kommunesektorens arbeid med å utvikle og forvalte arkitekturprinsipper, standarder, sjekklister, metoder, felleskomponenter og fellesløsninger i nødvendig grad ses i sammenheng.

Vi starter utredningsarbeidet nå, og tar i den sammenheng gjerne imot innspill og synspunkter på området digitalisering i kommunesektoren. Innspill kan sendes meg på gla@a-2.as eller legges igjen som kommentarer her. Vi vil naturligvis også ha en tett dialog med sentrale aktører og representanter for kommunesektoren, som en del av selve oppdraget.

Publisert i Evaluering, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Evalueringen av Direktoratet for forvaltning og IKT

Agenda Kaupang og A-2 la i dag frem evalueringen av Difi for media, i et pressemøte i direktoratet. Dagens Næringsliv, Digi/Teknisk ukeblad og Computerworld var blant mediene som var til stede. Her fra Digi.no sin «fra hofta»-dekning av saken: http://www.digi.no/932249/difi-satt-paa-sidelinjen

Vi må anta at det blir mer dekning av og diskusjon om saken i ukene fremover. Vi i evalueringsteamet føler i hvert fall at vi har gjort en grundig jobb, etter å ha endevendt Difis resultater, rammebetingelser, grenseflater og omdømme siden april i fjor.

Publisert i Evaluering, IT-politikk, Publikasjoner, Samarbeid og styring i det offentlige | Legg igjen en kommentar

Staten – den viktigste innovatøren, eller bare tilrettelegger for privat innovasjon?

Apropos vår hjemlige debatt om statens rolle i innovasjonssammenheng. Noen mener staten skal holde seg borte fra innovasjonsområder som private kunne tatt seg av, f eks utviklingen av apper og nyttetjenester innen informasjonsøkonomien. Andre mener at staten i et utviklet samfunn må være mer enn bare tilrettelegger og fasilitator for private innovatørers markedstilgang: http://blog.ted.com/2013/06/12/government-investor-risk-taker-innovator-mariana-mazzucato-at-tedglobal-2013/

Innovasjonsøkonomen Mazzucato ved University of Sussex (kjent for boken Entrepreneurial State: http://www.demos.co.uk/files/Entrepreneurial_State_-_web.pdf) tilskriver staten et hovedansvar for de mer gjennomgripende innovasjoner  i samfunnet.

Publisert i Innovasjon, IT-politikk | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Om statens deling og tilgjengeliggjøring av egne data

Forrige uke offentliggjorde Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet min og min kollegas rapport om statlige etaters oppfølging av Regjeringens fellesføring (i 2011 og 2012) om å gjøre offentlige data tilgjengelig for viderebruk: http://lnkd.in/Kk3cQW. Dette er viktig lesing for alle datadelings-entusiaster, for rapporten redegjør for en fersk kartlegging av status på området. Status er kanskje både bedre og verre enn mange har tenkt seg – les i rapporten hvilke typer virksomheter som peker seg ut i hver sin ende av skalaen. Vi peker dessuten på noen svært sentrale utfordringer som vi alle må ta seriøst;  det blir for enkelt bare å skrike på mer tilgjengeliggjøring. Og vi gir selvsagt departementet noen anbefalinger om videre innsats.

Et av de kanskje mest interessante spørsmål som ofte reises når datadeling og tilgjengeliggjøring diskuteres, er om det offentlige selv skal drive tjenesteinnovasjon. Skal statlige etater være i spiss på utvikle innovative, datadrevne informasjonstjenester og apper – og gjerne på grunnlag av datasett som er linket på tvers av etater og forvaltningsnivåer? Eller skal staten begrense seg til å legge til rette for at private aktører kan tjenesteinnovere, med utgangspunkt i åpent tilgjengelige, offentlige data? For mange er kanskje svaret klart – det er privat tjenestesektor som skal bedrive innovasjonen; staten skal bare levere grunnlagsdata for ulike avanserte informasjonstjenester. I en slags markedsbasert grunnmodell kan man nok mene at dette er et greit utgangspunkt.

Blant de spørsmål man likevel må stille seg i denne sammenheng er:

  1. Hva med de områder hvor staten selv sitter på den ypperste spisskompetansen i landet på å bearbeide, tolke og formidle dataene på området – er det ikke da samfunnsøkonomisk galskap å overlate tjenesteutvikling og oppfinnsomhet til private aktører – som kanskje framstår som direkte useriøse i sammenligning? Vi finner flere slike områder i dag, i f eks innen statistikk, kart og naturressurs- og miljøforvaltning.
  2. Mange statsetater har som spesialisert samfunnsoppdrag – eller kjerneoppgave vil noen si – nettopp å sikre seg at publikum blir informert. Det å formidle tidsriktige og avanserte informasjonsprodukter er nødvendigvis en del av dette samfunnsoppdraget. Bruk av nye sosiale kanaler og publikumsfengende app’er må stå på disse virksomhetenes agenda. Hvordan og hvorfor skal slike virksomheter holde seg unna tjenesteinnovasjon rundt sine egne kjerneprosesser?
  3. Ikke alle områder er like interessante for privat innovasjon. Hvordan skal man i det offentlige orientere seg inn mot et umodent og i et lite marked kanskje alltid ujevnt innovasjonsmarked? Hva gjør vi på områder der det ikke finnes private innovatører, eller den kommersielle interessen er svært lav; skal det offentlige sitte passivt og se på at det mangler tjenester på disse samfunnsområdene? Eller skal man innovere så lenge det ikke finnes private interessenter, og så plutselig holde opp straks det kommer en privat aktør? Hvilke typer mekanismer skal gjelde i et slikt scenario?

Disse spørsmålene er foreløpig lite debattert i Norge. En grunn til dette er at posisjonene ofte blir svært polariserte i de debatter som oppstår. En voksende hærskare av entusiaster mener at alt offentlig innhold skal deles, fordi det kan være grunnlag for spennende nye tjenester i privat regi. Mens nokså mange fortsatt mener at statsapparatet og de offentlig finansierte fagmiljøene er størst og flinkest på det meste, og at den private etterspørselen er «hypet» opp – men sjelden når opp. Dette gjør at debatten liksom aldri kommer fram til de nokså avgjørende spørsmålene over. Jeg mener at statsetatene selvsagt må innovere så mye som skal til for at de kan holde tritt med de muligheter teknologien gir (i økende grad er det å lage kule app’er en feature i de verktøy og plattformer de allerede har investert i), for å imøtegå behovet for effektivitet og økonomisk rasjonalitet i virksomheten, og de selvsagt for å møte de brukerbehov som deres «kunder» tilkjennegir.

Men det er viktig at alle offentlige virksomheter hele veien legger til rette for at både andre offentlige virksomheter og private tjenesteytere kan utvikle tjenester på basis av de grunndata virksomheten sitter på. Og hvilke data som er interessante for viderebruk er ikke noe avsender er den rette til å si noe om; dette er det mottakerne som må definere. Tjenesteinnovasjonen må gjerne foregå i skarp konkurranse med de statlige virksomhetene som er kilde til dataene. Kildevirksomheten har en fordel i at de forstår sine egne data best; mottakervirksomheten har en fordel ved at de (som regel) kan sammenstille data fra ulike kilder og dermed tenke helt nytt. For øvrig er det bare fint med konkurranse – det skjerper innovasjonen og kvaliteten hos alle parter, hvilket er til beste for brukerne. Men kategorisk å bremse innovasjonen i det offentlige – slik noen i debatten synes å mene at man bør, i påvente av at det (kanskje) kommer noen private aktører som ønsker å utvikle noen tjenester – det blir bare dumt.

Publisert i Innovasjon, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige | 2 kommentarer

Det vanskelige samarbeidet

Jeg sitter akkurat og avslutter en rapport til styret for et interkommunalt IKT-samarbeid, hvor jeg vurderer status og utfordringer for dette samarbeidet. Vurderingene mine er de samme som jeg så ofte gjør i slike sammenhenger – nemlig at det burde samarbeides mer.

I dette tilfellet er det samarbeider som burde samarbeide. I andre jobber jeg har gjort er det store offentlige virksomheter som burde samarbeide. Eller store utviklingsprosjekter som kunne lært av hverandre. Men poenget er det samme hele veien: det kan da ikke være nødvendig for enhver å gjøre alt selv, løse alle små og store utfordringer alene, være unike, starte med blanke ark, eller bygge bautar over eget ego. Særlig ikke i offentlig sektor. For det er dette fine som skiller offentlige virksomheter fra private – de førstnevnte trenger overhodet ikke å være redde for konkurranse, eller kjempe om kundenes oppmerksomhet, med andre offentlige virksomheter. De har i grunn lite å frykte av et samarbeid med andre. Burde ha. Men slik er det ikke. Hvorfor?

Jeg har ikke noe klart og tydelig svar på dette, men en åpenbar årsak til at det er lite samarbeid ligger i vår menneskelige forfengelighet, og i de karrieremekanismer som dominerer. Vi ønsker alle å få til noe som bare knyttes til oss. Være synlige. På CVen er samarbeid fortsatt mindre kult enn self-made. I karriereløpet vårt premieres vi ikke for hva vi har samarbeidet om, men hvilke bautaer vi kan knytte vårt navn til.

Men jeg tror vi skal være så ydmyke overfor skattebetalerne at vi sier at ledere og innovatører i offentlige etater bør ha det som samfunnsoppdrag å utnytte allerede eksisterende erfaringer og kunnskap i langt større grad enn nå. Det er mulig dette gjør noe med incentivene for nytenking og innovasjon. Og det er mulig vi må bygge ned både institusjonelle og formelle grenser for å få det til. Åpenbart trengs det også noen gode arenaer for denne type samarbeid – også helt nye typer areaner. Men handler det ikke mest om hvilke krav og forventninger vi stiller til hverandre i det offentlige? Hva oppdragsgivere krever av konsulenter de bruker; hva toppledere krever av sine mellomledere; hva departementene krever av sine underliggende etater.

Jeg mener det i langt større grad bør kreves gjenbruk og viderebruk av den kompetanse, de spesifikasjoner, dokumenter, informasjon, skisser og tankegods som andre offentlige virksomheter har opparbeidet allerede. Mange er VEDLIG opptatt av åpne offentlige data. At det skal være nærmest påbudt for offentlige virksomheter å legge til rette for gjen- og viderebruk av offentlig informasjon. Men det er vel så viktig at det blir imperativt faktisk å etterspørre gjenbruk og samarbeid om løsninger på utfordringer. Og da snakker jeg ikke bare om data, men om erfaringer og kunnskap i vid forstand. Spørsmålet er til syvende og sist hvordan det offentlige kan forvalte sin samlede kunnskapskapital på en god måte. I dag sitter det over 400 kommuner og 300 statsetater og vedlikeholder hver sin IT-strategi, spesifiserer stort sett de samme løsningene, utformer de samme avtalene (her har vi riktignok standardavtalene fra Difi!) og utarbeider omtrent de samme prosjektplanene, investeringskalkylene, SLA-avtalene, og så videre. Hver for seg. På hver sin tue. Det er fint for konsulentene, men neppe formålstjenlig.

Publisert i Innovasjon, Samarbeid og styring i det offentlige | Merket med , | Legg igjen en kommentar

La lommeboken ligge hjemme (NB! Gjelder kun i Sverige)

På veien mot et kontantfritt samfunn trenger vi innovasjon rundt flere digitale betalingsinstrumenter og -kanaler enn de to vi stort sett bruker i dag, vårt banktilknyttede VISA-debetkort og vår nettbank. Så lenge vi baserer vår digitale forbrukerhverdag på bare et par teknologier, forblir sårbarhet en viktig bremsekloss for avviklingen av våre gamle analoge betalingsmidler.

En av de kanskje mer opplagte betalingskanalene er bruken av mobiltelefonen. Alle har den – både store, små og gamle. Markedsaktørene i Sverige har i en tid allerede hatt planer om en felles mobil lommebok. Tirsdag denne uken ble så Sveriges nye mobile betalingsløsning WyWallet lansert: http://wywallet.se. Bak lanseringen står de store mobiloperatørene Telia, Tele2, Telenor og 3. Allerede fra starten er med andre ord WyWallet tilgjengelig for så godt som alle landets mobilbrukere.

Tjenesten innebærer at brukeren får en egen WyWallet-konto. Hit overføres penger fra bank, manuelt eller automatisk dersom saldoen faller under en viss grense. Til WyWallet-kontoen kan du laste opp maksimalt 10.000 kr. hvilket er tilstrekkelig til de fleste praktiske formål i hverdagen. Brukere med vanlige mobilabonnement (ikke kontantkort) kan dessuten velge å la betalinger gå over mobilfakturaen i stedet for å trekkes fra WyWallet-kontoen.

WyWallet kan brukes til å overføre penger direkte til alle andre WyWallet-kontoer, eller til mottakeres bankkonti. Tjenesten fungerer videre som betaling for alle tjenester som kan gjøres opp via SMS, og for alle former for netthandel. WyWallet kan også brukes til å lade eget eller andres kontantkortabonnement. Fra 2013 vil WyWallet også fungere som betalingsmiddel i butikk (basert pp NFC-teknologi). WyWallet-appen finnes både for iPhone og Android, samt for Java – slik at den også kan brukes på de ikke-smartmobiler. Abonnentene til de fire mobiloperatørene får appen gratis. WyWallet er basert på Payex-infrastrukturen.

Det blir spennende å studere utviklingen i svenskenes bruksmønstre i betalingsmarkedet. Introduksjonen av den nye teknologien kan innebære store endringer, men vi vet også at det er vanskelig å spå suksessen i slike forsøk på teknologisprang. I mellomtiden må vi konstatere at vi – selv om Telenor har kastet sine øyne på mulighetene – ennå ikke har noe tilsvarende felles storoffensiv i vårt hjemlige betalingsmarked. Selv om vi er verdens fremste mobilnasjon.

God sommer.

Publisert i Innovasjon, Nye applikasjoner, Ute i verden | Merket med | Legg igjen en kommentar