Om statens deling og tilgjengeliggjøring av egne data

Forrige uke offentliggjorde Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet min og min kollegas rapport om statlige etaters oppfølging av Regjeringens fellesføring (i 2011 og 2012) om å gjøre offentlige data tilgjengelig for viderebruk: http://lnkd.in/Kk3cQW. Dette er viktig lesing for alle datadelings-entusiaster, for rapporten redegjør for en fersk kartlegging av status på området. Status er kanskje både bedre og verre enn mange har tenkt seg – les i rapporten hvilke typer virksomheter som peker seg ut i hver sin ende av skalaen. Vi peker dessuten på noen svært sentrale utfordringer som vi alle må ta seriøst;  det blir for enkelt bare å skrike på mer tilgjengeliggjøring. Og vi gir selvsagt departementet noen anbefalinger om videre innsats.

Et av de kanskje mest interessante spørsmål som ofte reises når datadeling og tilgjengeliggjøring diskuteres, er om det offentlige selv skal drive tjenesteinnovasjon. Skal statlige etater være i spiss på utvikle innovative, datadrevne informasjonstjenester og apper – og gjerne på grunnlag av datasett som er linket på tvers av etater og forvaltningsnivåer? Eller skal staten begrense seg til å legge til rette for at private aktører kan tjenesteinnovere, med utgangspunkt i åpent tilgjengelige, offentlige data? For mange er kanskje svaret klart – det er privat tjenestesektor som skal bedrive innovasjonen; staten skal bare levere grunnlagsdata for ulike avanserte informasjonstjenester. I en slags markedsbasert grunnmodell kan man nok mene at dette er et greit utgangspunkt.

Blant de spørsmål man likevel må stille seg i denne sammenheng er:

  1. Hva med de områder hvor staten selv sitter på den ypperste spisskompetansen i landet på å bearbeide, tolke og formidle dataene på området – er det ikke da samfunnsøkonomisk galskap å overlate tjenesteutvikling og oppfinnsomhet til private aktører – som kanskje framstår som direkte useriøse i sammenligning? Vi finner flere slike områder i dag, i f eks innen statistikk, kart og naturressurs- og miljøforvaltning.
  2. Mange statsetater har som spesialisert samfunnsoppdrag – eller kjerneoppgave vil noen si – nettopp å sikre seg at publikum blir informert. Det å formidle tidsriktige og avanserte informasjonsprodukter er nødvendigvis en del av dette samfunnsoppdraget. Bruk av nye sosiale kanaler og publikumsfengende app’er må stå på disse virksomhetenes agenda. Hvordan og hvorfor skal slike virksomheter holde seg unna tjenesteinnovasjon rundt sine egne kjerneprosesser?
  3. Ikke alle områder er like interessante for privat innovasjon. Hvordan skal man i det offentlige orientere seg inn mot et umodent og i et lite marked kanskje alltid ujevnt innovasjonsmarked? Hva gjør vi på områder der det ikke finnes private innovatører, eller den kommersielle interessen er svært lav; skal det offentlige sitte passivt og se på at det mangler tjenester på disse samfunnsområdene? Eller skal man innovere så lenge det ikke finnes private interessenter, og så plutselig holde opp straks det kommer en privat aktør? Hvilke typer mekanismer skal gjelde i et slikt scenario?

Disse spørsmålene er foreløpig lite debattert i Norge. En grunn til dette er at posisjonene ofte blir svært polariserte i de debatter som oppstår. En voksende hærskare av entusiaster mener at alt offentlig innhold skal deles, fordi det kan være grunnlag for spennende nye tjenester i privat regi. Mens nokså mange fortsatt mener at statsapparatet og de offentlig finansierte fagmiljøene er størst og flinkest på det meste, og at den private etterspørselen er «hypet» opp – men sjelden når opp. Dette gjør at debatten liksom aldri kommer fram til de nokså avgjørende spørsmålene over. Jeg mener at statsetatene selvsagt må innovere så mye som skal til for at de kan holde tritt med de muligheter teknologien gir (i økende grad er det å lage kule app’er en feature i de verktøy og plattformer de allerede har investert i), for å imøtegå behovet for effektivitet og økonomisk rasjonalitet i virksomheten, og de selvsagt for å møte de brukerbehov som deres «kunder» tilkjennegir.

Men det er viktig at alle offentlige virksomheter hele veien legger til rette for at både andre offentlige virksomheter og private tjenesteytere kan utvikle tjenester på basis av de grunndata virksomheten sitter på. Og hvilke data som er interessante for viderebruk er ikke noe avsender er den rette til å si noe om; dette er det mottakerne som må definere. Tjenesteinnovasjonen må gjerne foregå i skarp konkurranse med de statlige virksomhetene som er kilde til dataene. Kildevirksomheten har en fordel i at de forstår sine egne data best; mottakervirksomheten har en fordel ved at de (som regel) kan sammenstille data fra ulike kilder og dermed tenke helt nytt. For øvrig er det bare fint med konkurranse – det skjerper innovasjonen og kvaliteten hos alle parter, hvilket er til beste for brukerne. Men kategorisk å bremse innovasjonen i det offentlige – slik noen i debatten synes å mene at man bør, i påvente av at det (kanskje) kommer noen private aktører som ønsker å utvikle noen tjenester – det blir bare dumt.

Advertisements

Om Gjermund Lanestedt

Management- og strategikonsulent, tidligere i selskaper som Guide, Scandpower, Teleplan og A-2. Fra august 2015 tilknyttet Agenda Kaupang som rådgiver. Forfatter av mange artikler og kronikker om IT og innovasjon. Og en bok om teknologibasert innovasjon i offentlig sektor.
Dette innlegget ble publisert i Innovasjon, IT-politikk, Samarbeid og styring i det offentlige. Bokmerk permalenken.

2 svar til Om statens deling og tilgjengeliggjøring av egne data

  1. Harald sier:

    Diskusjonen om det er offentlige eller private som skal lage nettjenestene basert på dataseett som det offentlige forvalter er interessant. Men i de fleste tilfeller er IT-utvikling for offentlige organisasjoner satt ut til private på anbud og innkjøpsprosesser, slik at det blir private som lager det uansett. For brukerne har det jo lite å si om hvilket domene som tjenesten ligger på, når de uansett har kommet dit via nettsøk. Hvis rådataene til organisasjone ikke er delt, medfører det at nytte og kvalitet nettjenestene eller mobilappene som kan lages er begrenset av fantasien og kreativiteten til mellomlederne i organisasjonen som forvalter datasettet. Hvis noen andre offentlige organisasjoner har bedre ideer for hvordan lage tjenester enn organisasjonene som forvalter datasettene vil innovasjonen ikke oppstå siden datasettet forblir ukjent eller det er for mye hazzle å få tak i det. For private er hvilke datasett som er kommersielt relevante begrenset at hva som er salgbart som jo er et svært lite subset av alle offentlige datasett. Dersom det private selskapet utvikler for det offentlige, er vil kostnader ved å få tak i datasett fra det offentlige være utgifter de kan skyve videre, slik at de i liten grad har insentiver til å gjøre offentlig dataflyt mer effektiv.

    En annen effekt som bremser deling, er at det blir sett på som en «tilleggsrapportering» ikke en forenkling av dagens publisering og rapportering. Hvis organisasjonen la ut dataene sine i et åpent API, og så krevd at organisasjonens nettsider skulle hente ut innhold fra samme API som de tilbyr allmennheten, vil både APIet og nettsidene bli mer modulær, oppdaterte. Det vil føre til at andre offentlige og private organisasjoner kan «plugge seg på» og lage gode selvbetjeningstjenester. I dag lages det pene nettsider som ikke kommuniserer og utveksler data med noen som helst (jfr silo-metaforen). Offentlige data, systemintegrasjon med andre nettjenester og åpne APIer blir da dyrt tilleggsarbeid. SSB brukte for eksempel 125 millioner og 5 år på det som må ha vært tidenes dyreste norske nettsideredesign. APIet var manuelt laget ved at SSB neppe bruker det selv til å forenkle å lage egne nettsider. Nettstedet var altså laget i feil rekkefølge, med design først og data etterpå. Et (forsåvidt fornuftig) pålegg i tildelingsbrev har ikke endret rekkefølgen offentlige organisasjoner arbeider med nettpublisering.

    Lite ironipoeng at datasettet i rapporten om publisering av maskinlesbare rådata er publisert som bildefil med skjermdump av et excelark i en pdf-fil på side 59-64. Det er jo worst practice og så langt fra «maskinlesbare rådata» som det går an å komme!

    Lik

    • Takk for gode poenger, Harald. Særlig støtter jeg deg i ditt punkt om at deling ses som en tilleggsrapportering og ikke som en integrert del av det gjeldende publiserings- og rapporteringsregime. Dine observasjoner her er nok helt riktige, og tilsier at man bør tenke nytt på dette med arkitektur for deling og publisering.

      Beklager Excel-skjermdumpen – A4-rapportformatet er dessverre svært begrensende når det gjelder store regneark. Men merk at vi i tillegg til pdf-filen også avleverte dataene som ligger i regnearket på et maskinlesbart format 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s