Konsulentrapportene – en del av nasjonens kunnskapsbrønn?

Jeg er selv konsulent. Men jeg er bekymret for konsulentens rolle i samfunnet. Og det offentliges ivrige bruk av konsulenter til å utrede alle mulige ting. Jeg er ikke bekymret på grunn av at det blir gjort noen dårlig jobb – nei det har jeg ingen grunn til å mene. Snarere tvertimot – det er veldig mange kloke hoder i konsulentstanden. Jeg er heller ikke bekymret for kostnadssiden i dette – at konsulentoppdragene egentlig er oppgaver staten selv burde løst med egne ansatte, dvs en god del billigere. Nei – akkurat nå er jeg bekymret for den betydelige kunnskapståkelegging en omfattende konsulentbruk i praksis medfører.

Staten kjøper konsulentutredninger, -kartlegginger og -analyser for flere milliarder kroner hvert år. Til dette kommer kommunenes konsulentkjøp. Mange av utredningene og rapportene blir etterhvert gjort offentlig, og vanlige borgere og andre kan lese hva konsulentene har gjort og hvilke konklusjoner og anbefalinger de gir sine oppdragsgivere. Men veldig mange blir ikke offentliggjort. De havner helt enkelt i skuffen eller blir glemt. Dersom det i ettertid er mulig å identifisere dem i de offentlige postjournalene, er de ofte – arkivfaglig korrekt riktignok – representert kun av et fullstendig intetsigende oversendelsesbrev. Er man heldig kan man på saken også finne f eks en formell avtale og diverse korrespondanse om konsulentoppdraget. Men altså ikke selve rapporten. I hvert fall ikke elektronisk, hvilket jo er en forutsetning for at den skal ha praktisk nytte for nye lesere.

En lang rekke rapporter jeg selv har etterspurt opp gjennom årene (fordi jeg har vært interessert i funnene, eller fordi det jeg selv har bidratt i utarbeidelsen av rapporten) har ligget i en slags «karantene» i månedsvis – ja noen ganger i år. Hvorfor? Jo, fordi oppdragsgiver ikke har rukket å behandle saken, eller fordi informasjonsfolka (dette selvoppnevnte sannhetsfilteret i mange organisasjoner) har «sittet på den» til en anledning som er informasjonsfaglig mer passende enn tidspunktet for publisering av rapporten.

Hva er hovedproblemet med alt dette? Jo, at en viktig andel av nasjonens tenking blir effektivt skjult og systematisk unntas fra allment innsyn. I motsetning til forskningsvirksomhet som foregår i åpent lende, er konsulentutredningene skjult både for allmenheten, for andre konsulenter (både de som ønsker å snylte på metoder, funn eller annet, og de som av samfunnsøkonomisk gode grunner ønsker å bygge videre på rapportene i sin kunnskapsbygging for nye statlige eller kommunale oppdragsgivere) – og ikke minst for forskningen.

Standardkontraktene det offentlige inngår med konsulentselskapene gir all makt til oppdragsgiver. Konsulentene kan med andre ord ikke offentliggjøre noe som helst på eget initiativ, selv om de skulle ha lyst til det. De kan knapt snakke om sine egne oppdrag i det hele tatt. Kodex er full taushet overfor publikum – selv om temaet er harmløst og det jo faktisk er skattebetalernes penger som er brukt. Offentlige virksomheter er mer glad i å bruke konsulentkontrakter enn forskningsoppdragsavtaler, nettopp fordi de da får full styring med informasjonsflyten.

Akademia har som samfunnsoppgave å forvalte viktige deler av samfunnets kunnskapsmateriale – gjennom forskning, kunnskapsformidling og undervisning. Men bruken av konsulenter forstyrrer dette bildet. Særlig når konsulentene utreder oppgaver som er godt inne i grenseland, og utreder problemstillinger som er faglig og akademisk interessante – og forskbare. Det konsulentdominerte kunnskapskosmos er til stor del skjult for innsyn, forskning og historieskriving.

Jeg synes det er på tide å slå et slag for åpenhet og transparens i det offentliges konsulentbruk. Eller egentlig ikke konsulentbruken – mer resultatene av den. Hva med å lovfeste umiddelbar, elektronisk fulltekst- tilgjengeliggjøring av alle konsulentrapporter, enten de stiller oppdragsgiver i et gunstig lys eller ikke. Naturligvis så fremt det ikke er sensitiv selskapsinformasjon det skrives om, men «ufarlige» problemstillinger knyttet til det offentliges egen aktivitet. Med andre ord de aller fleste evalueringer av offentlige satsinger, kravspesifikasjoner til IT-systemer, prosjektplaner, kartlegginger, handlingsplaner, kost-/nytteanalyser, kvalitetssikringsrapporter etc.

La flere drikke av kunnskapsbrønnen. Det vil være til nasjonens og verdiskapningens beste.

Advertisements

Om Gjermund Lanestedt

Management- og strategikonsulent, tidligere i selskaper som Guide, Scandpower, Teleplan og A-2. Fra august 2015 tilknyttet Agenda Kaupang som rådgiver. Forfatter av mange artikler og kronikker om IT og innovasjon. Og en bok om teknologibasert innovasjon i offentlig sektor.
Dette innlegget ble publisert i Innovasjon, IT-politikk og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s