Sosiale medier i arbeidslivet

Difi lanserte nylig «Veileder i sosiale medier for forvaltningen», hvor de på en ryddig måte gjennomgår hva sosiale medier er og hvordan forvaltningen kan dra nytte av dem. På et frokostseminar i forbindelse med lanseringen ble det vist til flere gode eksempler på nyttig bruk av både Facebook, Flickr og Twitter. Det gjør selvsagt inntrykk når UD har tatt i bruk Twitter i krisesituasjoner og har fått flere av ambassadørene sine rundt om i verden til å blogge.

Selv er jeg for en amatør å regne – jeg er av den gamle skolen, hvor størstedelen av den skriftlige kontakten med omgivelsene er riktignok digital – men den er asynkron, og ihvertfall ikke synlig for alle og enhver. Men jeg bruker Facebook og LinkedIn, og jeg blogger (åpenbart) og har tilmed forsøkt meg på Twitter (men det er vel den kanalen og formatet jeg har størst problemer med å se nytten av). Min refleksjon etter å ha lest veilederen og etter å ha hørt innleggene på frokostseminaret på Litteraturhuset, er at vi har et svært ulendt landskap foran oss. Det virker forunderlig nok som om entusiasmen ikke har noen grense – alle snakker om mulighetene som er der, og om at vi må kaste oss uti det. I Difis veileder problematiseres riktignok en del forhold – blant annet miksingen av den private og den profesjonelle rollen, men gjennomgående er holdningen at dette må vi prøve ut. Og det er mulig Difi har rett – jeg er i hvert fall sikker på at det blir en spennende femårs-periode foran oss, med en del brølere, mange og nye veier som skal gås opp – og mange spennende kartlegginger og interessante konsulentoppdrag :-).

Situasjonen bringer for øvrig mine tanker 16 år tilbake i tid. Da satt jeg i et ledermøte i Miljøverndepartementet og sa at om noen år blir Internett den aller viktigste kanalen i alt informasjonsarbeid – særlig på miljøområdet. Jeg husker tydelig at min kollega informasjonssjefen ble rød i toppen – og de andre tittet beleilig ned i bordet («typisk Lanestedt å si sånne rare ting», tenkte nok både de og ekspedisjonssjefen).  Men informasjonssjefen hadde grunn til å være skeptisk – i 1994 hadde ikke ennå Regjeringskvartalet åpnet kommunikasjonen mot Internett, og epost var knapt nok tatt i bruk i statsforvaltningen («for hvordan skulle det gå med arkiv- og journalføringen da …»). Som IT-sjef i Miljøverndepartementet sprengte jeg alle akkorder ved å ta i bruk Internett til åpen kommunikasjon med underliggende etater allerede fra 1995.  Og jeg gjorde meg til uvenner med daværende Statskonsult (nå Difi) som mente at vi forhastet oss og tok feil teknologivalg. Saken var tilmed gjenstand for regjeringsbehandling, og miljøvernminister Torbjørn Berntsen måtte forsvare vår nytenking. Jeg mente åpenhet mot Internett var en selvfølge, at nettet kom til å revolusjonere alt informasjonsarbeid, og at det var særlig viktig nettopp for miljømyndighetene å være på samme arena som de «unge», moderne og uredde miljøorganisasjonene. Og slik ble det jo også. Om sosiale medier kommer til å revolusjonere kommunikasjonsarbeidet og markedskontakten på tilsvarende vis, gjenstår å se. men sannsynligvis vil det gjøre det.

Den største utfordringen når det gjelder forvaltningens bruk av sosiale medier handler etter mitt syn først og fremst om sammenblandingen mellom det private og det profesjonelle. Jeg bruker LinkedIn fordi det er befriende fritt fra private familiebilder og brautende og overforenklende innlegg av VG Nett-typen. På LinkedIn går det an å dele kunnskap og kommentere innlegg i en faglig, profesjonell kontekst. Men mange av de andre mediene har få eller ingen distinksjoner mellom det private og det profesjonelle. Sjangrene er multiple; (mye) ren underholdning, ytterst privat chat mellom noen få men som kringkastes, bedrifts- og produktreklame, familiealbum, reisebrev, dagbok etc. På Facebook som er den største hjulvispen i bunken av medier ligger EU-kommisjonens vegg og Obamas gjøremål (over 15 mill. tilhengere!), side om side med informasjon om klassefesten til klasse 9C på Holmlia skole og kampoppropene til aksjonsgruppa «Redd leksikonet» (6 466 medlemmer). Nå er vel ikke dette i seg selv noe problem – også tradisjonelle medier har favnet om flere målgrupper. Men i de uredigerte og ikke-modererte sosiale mediene vi nå snakker om, er avstanden mellom vidt ulike målgrupper og interesser farlig kort. Og verst: mange av brukerne (særlig de unge) har vant seg til å omgås alle målgrupper som om det kun var en. Svært få av de ivrigste bidragsyterne på sosiale medier skiller mellom privatliv og yrkesmessighet. Nye karrieretrekk, storpolitiske refleksjoner, hundens magesmerter og bilder av den nyfødte niesen sauses sammen i en og samme kanal. Med samme språkførsel og med fravær av rolle-distinksjoner. Jeg ser at selv byråkrater forteller om EU-møter og familierelasjoner i samme slengen. Slik blir dette kanaler for alt og intenting.

Jeg har store problemer med å se for meg hvordan offentlig forvaltning skal kunne navigere formålstjenlig i det landskapet disse nye sosiale mediene representerer. Man kan selvsagt se for seg pragmatiske tilnærminger og at mange vil finne sin nisje blant verktøyene (og særlig blant de som er minst sosiale og mest tradisjonelle – f eks bruk av Flickr til å legge ut offisielle bilder som mediene kan benytte). Men at alle offentlige etater eller private bedrifter for den saks skyld skulle ha noe fornuftig å gjøre på Facebook, har jeg svært vanskelig for å se for meg. For det første er Facebook en alt for lukket (og privateid) teknologi til at jeg tror dette er riktig vei å gå. For det andre trengs mye mer segmentering og siling – slik at det blir enklere å skille tøv fra seriøst, privat fra profesjonelt. Kanalene må være strengere i formen, og sannsynligvis underlagt mer moderering og redaksjon. For at det «sosiale» i de sosiale medier skal ha noe for seg i en profesjonell kontekst, må vi først og fremst vite at det er de riktige målgruppene vi treffer, og vi må kunne bruke det de bidrar med tilbake. Da må vi ikke bare ha en viss kontroll med hvem som er i andre enden og hva de representerer, vi må også ha bedre (tekniske) verktøy til å håndtere det de faktisk bidrar med. Kanskje den optimale kanalen for profesjonelle nettverk – også de som ønsker dialog med og innspill fra vanlige folk (i en profesjonell kontektst) ligger et sted mellom de nåværende kanalene – en slags blanding av nettsider, LinkedIn, wiki og Twitter? Og tettere knyttet til våre øvrige, bedriftsinterne IT-løsninger? Her er det nok rom for betydelig innovasjon framover.    

En ting er sikkert – siste ord er ikke sagt i denne saken.  Sosiale medier i arbeidslivet er et debatt-tema som egentlig starter først nå. Difi har kommet med en veileder, og det er bra. Antagelig vil de måtte komme med flere revisjoner av denne i årene som kommer. Hold av pengene først som sist.

Advertisements

Om Gjermund Lanestedt

Management- og strategikonsulent, tidligere i selskaper som Guide, Scandpower, Teleplan og A-2. Fra august 2015 tilknyttet Agenda Kaupang som rådgiver. Forfatter av mange artikler og kronikker om IT og innovasjon. Og en bok om teknologibasert innovasjon i offentlig sektor.
Dette innlegget ble publisert i IT-politikk, Nye applikasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s